Feilmelding

Deprecated function: The each() function is deprecated. This message will be suppressed on further calls i menu_set_active_trail() (linje 2405 av /home/tonje/domains/unicorn.no/public_html/includes/menu.inc).

Nyheter 2006

 

Heisann!
17. september fødte jeg en liten pike som sannsynligvis skal hete Taylor. Hun veide bare 2650 gram og var 47 cm lang. Fødselen varte i nesten 3 døgn og jeg trodde faktisk at jeg kom til å dø. Men det er helt utrolig hva kroppen klarer, selv uten søvn og mat i nesten 50 timer. Jeg har tenkt å skrive mer om fødselen under min historie senere. Der jeg også har tenkt å faktisk skrive min historie....senere...hehe...

Det er rart å ha en liten baby, har endelig fått hvilt meg og føler meg mye bedre nå, men opplevelsen har klart bragt med seg mange og nye følelser. Gråter stadig og ser for meg de mest groteske ting som kan skje mine nærmeste. Jeg skjønner at jeg har vært redd for å slippe noen inn på meg nettopp fordi når man blir så glad i noen, er man så sårbar. Og jeg sliter med å være sårbar. Å se på henne gjør jo at jeg tenker på meg selv som liten baby. At jeg tenker på hvordan noen kan se på et lite barn som noe seksuelt. Det gjør meg enda sintere over hva min far har gjort med meg. Jeg kan ikke fatte at man kan skade noen som er så hjelpeløs. Men det har også gitt meg gleden over at jeg har triumfert. Jeg har det mye bedre i dag, jeg er sterk, jeg har mitt eget lille barn som aldri skal få oppleve å bli sviktet hjemme. Og han er død! Jeg finner en slags rettferdighet i dette, selv om han har sluppet billig unna.

Nå gleder jeg meg til å ta fatt på oppgaven som mor. Men jeg har enda ikke sunget for henne, selv ikke da hun lå i magen min. Sang for meg har vært sorg og en måte heale meg selv på. Nå skal jeg synge for glede. Det blir klart en utfordring. Men jeg skal prøve..snart...

Jeg har lagt ut intervjuet som ble gjort av dagbladet i sommer, samt en artikkel fra larm i 2003 som ikke har ligget ute før. I tillegg har jeg lagt ut noen bilder av babyen.

I våres laget Dixi en reklame kampanje jeg stilte opp i. Det ble hengt opp plakater, veggaviser og postkort i Norges 5 største byer. Dette er også lagt ut under artikkel sidene våre. 
Dessverre har Dixi i sommer fått mye mediaoppmerksomhet. Jeg sier dessverrre fordi dette ikke har vært positiv oppmerksomhet. Dixi sin vikar, Brit Opjordsmoen, har gått ut i mange ulike medier for å uttale seg i forhold til de mange overfallsvoldtektene som har foregått i sommer. Uttalelsene hennes har etter min mening vært veldig negative for Dixi som organisasjon. Jeg jobbet frivillig for Dixi i mange år, og vi brukte mye tid på å vinne tillit fra våre brukere. En av de viktigste holdningene vi jobbet for på Dixi var at vi aldri snakket om kvinnens skyld i voldtektsaker. DET VAR IKKE VÅR JOBB!!! Alle kvinner jeg har møtt føler en eller annen form for skyld i forhold til voldtekten. Det er helt vanlig å høre "hvorfor gjorde jeg slik eller hvorfor gjorde jeg ikke sånn". Hadde dette hjulpet på voldtektstatistikken hadde jeg vært helt for at vi skulle jobbe med dette i media. Men at kvinner føler skyld for voldtekt, eller har på seg mer klær, eller drikker mindre, gir oss ikke færre voldtekter. Bare mer skam og skyldfølelse. Det er klart det er politiets jobb og rolle å advare mot voldtekt akkurat slik de advarer mot å sove med vinduet åpent om sommeren når det er masse hustyverier. Men det betyr ikke at det er huseiers skyld at han ble ranet. Det er tyvens skyld. Akkurat som det er den som voldtar sin skyld, ikke den som blir voldtatt. Slik er det også klart at det ikke er Dixi sin rolle å advare kvinner med å kle seg lett, drikke alkohol, være naive o.s.v. Det river ned all tilliten Dixi har bygget opp hos sine brukere i alle disse årene. Jeg ble voldtatt og gjorde alle disse tingene, var full og naiv. Men det var ikke min skyld!

Det er ingen sak å få mye mediaoppmerksomhet hvis man er kontroversiell. Kunsten er å få medias oppmerksomhet samtidig som man er tro mot sine brukere. Det hjelper ikke Dixi at flere politikere setter ned et utvalg for å diskuterere voldtekt hvis brukerne mister tilliten. Jeg har ingen tillit til Brit Opjordsmoen sitt arbeid med voldtekt etter disse uttalelsene. Jeg har fortalt henne hva jeg mener, ansikt til ansikt, og hun er uenig med meg. Da mener jeg hun ikke forstår helt hva hennes jobb innebærer og at hun nå er med på å bryte ned det som jeg har vært med på å bygge opp i så mange år. Nemlig at vi skal få fokus i overgrepsdebatten vekk fra utsatt og over på overgriper og hvorfor vi ikke får ned voldtektsstatistikken. Nemlig fordi det er for vanskelig å få noen dømt og straffene er latterlig lave.

Jeg vet det er mange der ute som ble like sjokkerte som meg over å lese disse artikklene, særlig da debatten ble så voldsom og ALDRI dreiet inn på overgripers rolle og hva vi kan gjøre. Det dreide seg kun om hva vi kvinner kan gjøre. Og vi kan gjøre mye annet enn å skylde på kvinner slik Brit Opjordsmoen har gjort. Send inn mail til Dixi og si hva dere synes om dette, eller legg igjen en beskjed i gjesteboka vår.

Det er med stor glede vi kan skrive disse ordene til våre splitter nye hjemmesider!! Det er helt utrolig at vi har fått laget disse sidene. Alt takket være en vakker sjel, Pål Leverton. Han har forbarmet seg over oss etter å ha hintet frempå at det kanskje var på tide å oppdatere utseende til Unicorn litt. Det har vi ønsket oss veldig lenge, men ikke hatt noen kapasitet til å få utført. Men nå er de her! Og vi håper dere liker de like mye som vi gjør, vi er kjempestolte og ser frem til å høre deres meninger i gjesteboken.

Når det gjelder musikken vil det nok ta litt tid før det skjer noe stort, for Tonje skal nemlig ha barn. Termin er satt til 17. september og dere vil selvsagt bli holdt oppdatert litt oftere nå som det ser så pent og rent ut her :)
Jeg vil gjerne dele med dere min historie etterhvert som jeg klarer å skrive den ned. Kanskje i sommer allerede. Jeg vil også fortelle hvordan jeg som overgrepsutsatt opplever å føde. Men frem til nå har alt gått overraskende greit. Ingen kvalme eller smerter. Det var litt ubehagelig til å begynne med at noen sparket i magen, og at jeg ikke kunne kontrollere det, men det går fint nå.

Går forsatt til psykomotorisk fysioterapi og psykolog, og det går fremover. Men jeg blir fortsatt overrasket over hvor mye jobb dette er. Denne fortiden. Det skal fremdeles ingenting til før jeg ikke får sove eller blir stressa eller sliten, så kroppen er ikke like klar for å begynne å jobbe som det hodet er.

Håper dere alle får en nydelig sommer, jeg skal bare slappe av og prøve å la magen vokse uten å bekymre meg over noen ting...